Blogg

  • Record number of polar bear visits to eiders nesting on islets on Spitsbergen

    Record number of polar bear visits to eiders nesting on islets on Spitsbergen

    The reduction of sea ice is forcing polar bears to search for food on land. This summer, researchers have recorded an unusually high number of polar bear visits in Kongsfjorden, an important breeding area for common eiders. This could have consequences for bird life.

    This article was first published at nina.no

    One polar bear a day

    Kongsfjorden is in NW Spitsbergen and is a breeding area for a wide range of seabird species. Based at the Sverdrup Station in Ny-Ålesund, researchers are able to observe the birds and other life in the fjord at close range. From 4 June to 4 July this year, 30 polar bear days were recorded in Kongsfjorden, coinciding with the time when common eiders are nesting and incubating their eggs. On average, this means that one polar bear was present each day.

    This is the highest number we have ever recorded”, say NINA researchers Sveinn Are Hanssen and Børge Moe following this year’s fieldwork in Svalbard.

    Only one brood escaped

    In collaboration with the Norwegian Polar Institute, the researchers monitor the eider population and document how it is affected by polar bears. With one exception, images from all eleven nest cameras showed eider eggs being eaten by polar bears. The last nest camera also recorded a polar bear visit but the eggs had hatched in time for the female eider to leave the nest with her ducklings before the bear arrived.

    The researchers confirmed what the photographs showed when they surveyed a large number of nests to assess hatching success. Very few female eiders had managed to raise young in Kongsfjorden this year.

    Less sea ice drives polar bears ashore

    The reduction in sea ice reduces the polar bear’s ability to hunt ringed seals and bearded seals, and the bears increasingly have to search for harbour seals and alternative food sources on land,” says Jon Aars, polar bear researcher at the Norwegian Polar Institute.

    Together with bird researchers, he has shown that the summer occurrence of polar bears on land has increased in step with the decline in sea ice around Spitsbergen over the past 30–40 years, and that this may have consequences for colonial nesting birds.

    Is the population declining?

    The common eider is a long-lived species that can tolerate poor breeding success in some seasons. Hanssen explains that polar bears have, however, often caused a reduction in breeding success over the last ten years and is now asking whether the eider population may begin to decline.

    This year’s surveys show that the eider population in Kongsfjorden has indeed decreased by approximately 28% since 2025.

    It is not unlikely that we are beginning to see the effects of reduced recruitment”, says Sébastien Descamps, seabird researcher at the Norwegian Polar Institute.

    This is an important example of why long-term monitoring and research are essential for understanding climate change and the changes occurring in Arctic ecosystems”, adds Moe.

    Polar bear standing upright. Photo © Sveinn Are Hanssen
    Young polar bears can move quickly and have an exploring behaviour.
    Photo © Sveinn Are Hanssen
    Polar bear at common eider's nest. Photo © Børge Moe & Sveinn Are Hanssen
    Image from nest camera showing a polar bear heading towards the eider female incubating eggs in nest nr 43 at Storholmen in Kongsfjorden.
    Photo © Børge Moe & Sveinn Are Hanssen
    Børge Moe and Sveinn Are Hanssen. Photo © Børge Moe
    Seabird researchers Børge Moe and Sveinn Are Hanssen in Kongsfjorden, Svalbard.
    Photo © Børge Moe

    Contact person: Børge Moe, Norwegian Institute for Nature Research

  • Rekordmange bjørnebesøk på ærfuglholmene i Kongsfjorden

    Rekordmange bjørnebesøk på ærfuglholmene i Kongsfjorden

    Reduksjon av havis tvinger isbjørnen til å søke mat på land. I sommer har forskerne registrert uvanlig mange besøk av isbjørn i Kongsfjorden, som er et viktig hekkeområde for ærfugl. Det kan få konsekvenser for fuglelivet.‌‍‍‍‌‍‌‍‌‍‍‌‌‍‌‌‍‍‌‌‍‍‍‍‍‍‍‍‌‌‍‌‌‍‍‌‍‍‌‌‌‌‍‌‍‍‌‍‍‌‌‍‍‍‍‍‍‌‍‍‌‍‌‍‌‌‌‍‌‍‍‍‍‍‍‍‌‍‍‌‌‌‌‌‌‍‍‍‍‌‌‌‌‌‌‍‍‌‍‍‌‍‍‌‌‍‍‌‍‌‍‍‌‍‍‌‍‍‍‌‌‌‌‌‌‌‍‌‌‍‍‌‌‍‍‌‍‍‌‌‍‍‌‌‌‍‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‌‌‌‍‌‌‍‍‌‌‌‍‌‍‌‌‍‌‍‌‌‍‌‌‌‌‌‍‌‍‌‌‌‌‍‌‌‌‍‍‌‌‌‍‌‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‍‍‌‍‍‌‌‍‌‌‌‍‌‌‍‍‌‌‌‍‌‍‍‌‌‍‌‌‍‌‌‌‍‌‍‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‍‌‍‍‌‍‌‍‍‌‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‍‍‌‌‌‍‌‌‌‍‌‌‌‌‍‌‌‍‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‌‍‌‌‍‌‌‍‌‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‍‌‍‌‌‌‍‌‌‌‌‌‌‌‍‌‍‌‌‍‍‌‌‌‌‌‌‍‌‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‍‌‌‍‌‌‍‌‌‌‌‌‌‍‍‌‍‍‌‍‍‌‌‍‍‌‍‌‍‍‌‍‍‌‍‍‌‌‍‌‌‍‍‌‌‍‌‌‍‌‌‌‌‌‌‌‍‌‌‍‍‌‌‍‍‌‍‌‍‍‌‌‍‌‌‌‍‌‌‍‍‌‌‌‍‌‍‍‌‌‍‌‌‍‌‌‌‍‌‍‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‌‍‌‍‌‍‍‌‍‌‍‍‌‌‌‌‍‌‌‍‌‌‍‍‍‌‍‌‌‌‍‌‌‌‍‌‌‌‌‍‌‌‍‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‌‍‌‌‍‌‍‌‌‍‌‌‌‌‍‍‌‌‍‌‍‌‌‌‍‌‌‍‌‍‌‍‌‌‍‌‌‌‍‌‌‌‍‌‌‌‍‌‌‌‍‍‌‌‌‍‌‍‌‌‌‌‌‌‌‌‍‍‌‍‌‍‍‌‌‌‍‍‌‍‌‌‌‍‌‍‍‌‌

    Denne saken ble først publisert på nina.no

    En isbjørn om dagen

    Kongsfjorden ligger nordvest på Spitsbergen og er hekkeområde for en rekke sjøfuglarter. Med base på Sverdrupstasjonen i Ny-Ålesund kan forskere følge fuglene og annet liv i fjorden på nært hold. I perioden 4. juni – 4. juli i år ble det registrert 30 bjørnedager i Kongsfjorden, samtidig med at ærfuglene ligger på reir og ruger på eggene. I gjennomsnitt var det altså én isbjørn til stede hver dag i denne perioden.

    Det er det høyeste tallet vi noensinne har registrert, sier NINA-forskerne Sveinn Are Hanssen og Børge Moe etter årets feltarbeid på Svalbard.

    Bare ett ungekull unnslapp

    I samarbeid med Norsk Polarinstitutt overvåker de ærfuglbestanden og dokumenterer hvordan den blir påvirket av isbjørn. Med ett unntak viste bildene fra alle de elleve reirkameraene at ærfugleggene ble spist av isbjørn. Det siste reirkameraet viste også besøk av isbjørn. Men her rakk eggene å klekke tidsnok til at ærfuglhunnen kunne forlate reiret med ungene før isbjørnen kom.

    Forskerne fikk bekreftet det bildene viste da de besøkte et større antall reir for å sjekke klekkesuksess. Det var svært få ærfuglhunner som klarte å få fram unger i Kongsfjorden i år.

    Mindre havis får isbjørn til å trekke på land

    Reduksjonen av havis svekker isbjørnens muligheter til å jakte ringsel og storkobbe, og bjørnene må i økende grad søke etter steinkobbe og alternativ føde på land, sier Jon Aars, isbjørnforsker ved Norsk Polarinstitutt.

    Sammen med fugleforskerne har han vist at sommerforekomster av isbjørn på land har økt i takt med minkende havis på Spitsbergen de siste 30-40 år, og at det kan gi konsekvenser for kolonihekkende fugl.

    Er bestanden på vei ned?

    Ærfugl er en langlivet art som tåler at hekkesuksessen er dårlig i noen sesonger. Hanssen forklarer at isbjørnene har påvirket hekkesuksessen negativt i mange sesonger i løpet av de siste ti årene. Forskerne spør seg derfor nå om ærfuglbestanden vil gå nedover.

    Årets tellinger viser at ærfuglbestanden i Kongsfjorden har gått ned med om lag 28% fra 2025.

    Det er ikke usannsynlig at vi begynner å se en effekt av manglende rekruttering, sier Sébastien Descamps, som er sjøfuglforsker ved Norsk Polarinstitutt.

    Dette er et viktig eksempel på at langsiktig overvåkning og forskning er viktig for å forstå klimaendringer og endringene som skjer i arktiske økosystemer, tilføyer Moe.

    Ung isbjørn på to bein. Foto © Sveinn Are Hanssen, NINA
    Unge isbjørner kan ha raske bevegelser og utforskende atferd.
    Foto © Sveinn Are Hanssen, NINA
    Isbjørn ved ærfuglreir. Foto © Børge Moe og Sveinn Are Hanssen, NINA
    Bilde fra reirkamera som viser isbjørn på vei mot ærfuglhunnen som ruger på eggene i reir nr. 43 på Storholmen i Kongsfjorden.
    Foto © Børge Moe & Sveinn Are Hanssen, NINA
    Børge Moe og Sveinn Are Hanssen. Foto © Børge Moe, NINA
    Sjøfuglforskerne Børge Moe og Sveinn Are Hanssen i Kongsfjorden på Svalbard.
    Foto © Børge Moe, NINA

    Kontaktperson: Børge Moe, Norsk institutt for naturforskning

  • Sjøfugl som indikator på bærekraftig fiskeriforvaltning

    Sjøfugl som indikator på bærekraftig fiskeriforvaltning

    Ved å kombinere langvarige overvåkingsdata, helårlig sporing av sjøfugler, fangstdata fra fiskeriene og havtemperaturdata, har forskerne undersøkt om økosystembasert forvaltning av lodde er tilstrekkelig til å opprettholde tilgang på byttedyr som sjøfugl er avhengige av.

    En nøkkelart for marint liv

    Lodde er et av de viktigste byttedyrene i Barentshavet, og arten utgjør en sentral kobling mellom plankton og toppredatorer som torsk, sjøpattedyr og sjøfugl. Lodde danner også grunnlaget for et økonomisk viktig kommersielt fiske. Samtidig har lodde vist seg å være svært viktig for sjøfugl i Barentshavet, særlig på senvinteren og våren, når sjøfuglene vender tilbake til områdene ved hekkekoloniene. På denne tiden vandrer lodda mot norskekysten for å gyte, og det kommersielle fisket tar til. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt fjerning av lodde som byttedyr gjennom kommersielt fiske har negative konsekvenser for sjøfugl.

    Studie av fire arter

    For å undersøke dette analyserte forskerne åtte hekkebestander av fire pelagiske sjøfuglarter – lunde (Fratercula arctica), lomvi (Uria aalge), polarlomvi (Uria lomvia) og krykkje (Rissa tridactyla) – som overlapper i utbredelse med loddefisket om våren. De koblet årlige estimater av voksenoverlevelse fra langvarige fangst–gjenfangststudier med data på loddefangst, byttedyrmengde og havoverflatetemperaturer innenfor fuglenes utbredelsesområder.

    Begrensede bevis for direkte fiskerieffekter

    Direkte negative effekter av loddefisket på voksenoverlevelse ble kun påvist hos lomvi som hekker på Hjelmsøya, der overlappen mellom fuglenes utbredelse før hekkesesongen og fiskeriaktiviteten etter lodde var særlig stor. I de fleste andre bestandene var det lite som antydet at dagens uttak fra fiskeriene reduserte voksenoverlevelsen. Resultatene tyder på at det nåværende forvaltningssystemet for lodde i Barentshavet i stor grad opererer innenfor økologisk trygge grenser for sjøfugl under dagens miljøforhold. Fisket reguleres med føre‑var‑baserte høstingsregler, inkludert automatisk stenging når loddebestanden faller under fastsatte terskelverdier.

    Klima og tilgang på byttedyr er fortsatt viktig

    Høyere havtemperaturer om høsten var forbundet med redusert loddebestand i enkelte områder, noe som støtter tidligere funn om at klimaendringer endrer økosystemet i Barentshavet. Barentshavet er blant havområdene som varmes opp raskest i verden, og fortsatt oppvarming kan i økende grad påvirke tilgjengeligheten og fordelingen av viktige byttedyrarter i fremtiden.

    Sjøfuglers overlevelse – en nyttig indikator

    Studien viser hvordan tidsserier på overlevelse hos sjøfugl kan brukes til å vurdere effektiviteten av økosystembasert fiskeriforvaltning. Siden voksenoverlevelse integrerer effekten av flere miljøpåvirkninger over tid, kan den være en nyttig indikator på om fiskerienes uttak av sjøfuglers byttearter holder seg innenfor bærekraftige økologiske grenser.

    Les hele artikkelen:

    Sjøfugl og spekkhogger ved fiskebåt. Foto © Signe Christensen-Dalsgaard, Norsk institutt for naturforskning
    Sjøfugl og spekkhogger ved fiskebåt.
    Foto © Signe Christensen-Dalsgaard, Norsk institutt for naturforskning
    Lomvi med lodde. Foto © Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt
    Lodde er en viktig bytteart for lomvi.
    Foto © Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

    Kontaktperson: Kate Layton-Matthews, Norsk institutt for naturforskning

  • Seabirds as indicators of sustainable fisheries management

    Seabirds as indicators of sustainable fisheries management

    By combining data from long-term monitoring of demography, year-round seabird tracking, fisheries landings and ocean temperature, researchers evaluated whether ecosystem-based management of capelin is sufficient to maintain prey availability for dependent seabirds.

    A key species for marine fauna

    Capelin is one of the most important forage fish species in the Barents Sea and forms a key link between plankton and top predators such as cod, marine mammals and seabirds. At the same time, capelin supports an economically important commercial fishery, conducted during late winter-spring when seabirds return to breeding colonies and capelin migrate towards the Norwegian coast to spawn. This raises the question of whether prey removal by commercial fisheries has negative consequences for seabirds.

    Four-species study

    To investigate this, researchers analysed eight breeding populations of four pelagic seabird species with distributions overlapping the spring fishery for capelin: Atlantic puffins (Fratercula arctica), common guillemots (Uria aalge), Brünnich’s guillemots (Uria lomvia) and black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla). They linked annual adult survival estimates from long-term capture-mark-resight studies with capelin fisheries landings, prey abundance and sea surface temperatures across the birds’ distributions.

    Limited evidence for direct fishery effects

    Direct negative effects of capelin fisheries on adult survival were only detected in common guillemots breeding at Hjelmsøya, where overlap between the birds’ pre-breeding distribution and capelin fishing activity was particularly high. Under current levels of capelin fishery, there was little evidence that prey removal by fisheries substantially reduced adult survival in the other study populations. The results suggest that the current management system for Barents Sea capelin may largely be operating within ecologically safe limits for seabirds under present environmental conditions. The fishery is managed using precautionary harvest rules, including automatic closures when the capelin stock falls below defined thresholds.

    Climate and prey availability remain important

    Warmer autumn sea temperatures were associated with reduced capelin abundance in some areas, supporting previous evidence that climate change is reshaping the Barents Sea ecosystem. The Barents Sea is among the fastest-warming marine regions globally, and ongoing warming may increasingly affect the availability and distribution of important prey species in the future.

    Seabird survival – a useful indicator

    The study demonstrates how seabird survival can be used to assess the effectiveness of ecosystem-based fisheries management. Because adult survival integrates effects of multiple environmental pressures over time, it may provide a useful indicator of whether forage-fish harvest remains within sustainable ecological limits.

    The study provides important insight into how man-made substances spread to even the most remote ecosystems. The puffin thus becomes not only a symbol of the Arctic but also a sentinel of our global impact.

    Read the article:

    Seabirds and orca near a fishing vessel. Photo © Signe Christensen-Dalsgaard, Norwegian Institute for Nature Research
    Seabirds and orca near a fishing vessel.
    Photo © Signe Christensen-Dalsgaard, Norwegian Institute for Nature Research
    Common guillemot with capelin. Photo © Erlend Lorentzen, Norwegian Polar Institute
    Capelin is an important prey for common guillemots.
    Photo © Erlend Lorentzen, Norwegian Polar Institute

    Contact person: Kate Layton-Matthews, Norwegian Institute for Nature Research

  • SEAPOPs femårige vitenskapsplan er klar

    SEAPOPs femårige vitenskapsplan er klar

    SEAPOP har utviklet en vitenskapsplan for programmet som gjelder til og med 2029. Den gir en felles faglig forankring for SEAPOPs forskning, og fungerer som et veikart for hvilke forskningsoppgaver som skal løses i de kommende årene. Planen har fått egen plass under fanen Om SEAPOP.

    Systematiserer forskning og prioriteringer

    Vitenskapsplanen gir en felles faglig forankring for SEAPOPs forskningsaktivitet og samler de viktigste kunnskapsbehovene knyttet til sjøfugl. Den bidrar til å systematisere forskningen og prioriteringene i programmet, slik at arbeidet retter seg mot de spørsmålene som er mest relevante for overvåking og forvaltning. Samtidig fungerer vitenskapsplanen som et veikart for videre utvikling, der sentrale forskningsoppgaver, nye utfordringer og behov for metodeutvikling identifiseres og følges opp over tid.

    Mål: Styrke kunnskap for bedre forvaltning

    SEAPOPs vitenskapsplan 2025–2029 sier at SEAPOP skal styrke kunnskapen om norske sjøfugler for bedre forvaltning av sjøfugl og marine økosystemer. Planen svarer på den sterke bestandsnedgangen og Norges store forvaltningsansvar for sjøfugl. Hovedmålet er å forstå hvordan bestandstrender påvirkes av blant annet klimaendringer, fiskeri, forurensning, predasjon, sykdom og økende menneskelig aktivitet til havs, særlig havvind.

    Tre temaer for arbeidet

    Arbeidet er organisert i tre temaer: demografi og populasjonsdynamikk, næringsøkologi og habitatbruk, og metodeutvikling. SEAPOP skal bruke overvåkingsdata til å forklare endringer i bestander, kartlegge viktige leveområder og utvikle bedre prognoser for framtidig utvikling. Planen legger også vekt på nye metoder, som droner, loggere og avanserte modeller, for å gjøre overvåkingen mer effektiv og kunnskapen mer relevant for forvaltning og arealplanlegging.

    Les vitenskapsplanen:

    Toppskarv i flokk. Foto © Nina Dehnhard
    Har vi en plan? Toppskarv i flokk.
    Foto © Nina Dehnhard

    Kontaktperson: Kate Layton-Matthews (NINA) og Sébastien Descamps (Norsk Polarinstitutt)

  • Man-made toxins found in Atlantic puffins on Spitsbergen

    Man-made toxins found in Atlantic puffins on Spitsbergen

    For the first time, traces of man-made chemicals were documented in Atlantic puffins (Fratercula arctica) breeding as far north as Spitsbergen. The findings show that even in the Arctic, far from industrial emission sources, pollution reaches wildlife.

    Persistant toxins

    The Atlantic puffin is an iconic seabird and an important indicator species for environmental conditions in the ocean. Researchers from several institutes in Tromsø investigated whether these birds, living in an apparently pristine environment, carry traces of long-range transported pollutants. The study focused on three groups of substances: organochlorine pesticides (OCPs), polychlorinated biphenyls (PCBs), and per- and polyfluoroalkyl substances (PFAS) – the latter known as “forever chemicals” because they break down extremely slowly in nature.

    Blood samples compared

    Puffin blood samples were collected on Spitsbergen – the northernmost known breeding site for the species, and the results of the analyses were compared to data from other seabird species in the area, such as Brünnich’s guillemot (Uria lomvia) and little auk (Alle alle), as well as puffins caught in colonies further south.

    Worrying, but not unexpected findings

    The results were clear: all the substances investigated were detected in the Spitsbergen puffins. Levels of OCPs and PCBs were lower than those in puffins from the more southern colonies, while PFAS was documented for the first time in this species. Levels of all three toxin groups were similar to those in guillemots and little auks, but significantly lower than in glaucous gulls (Larus hyperboreus) and black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla). No differences in pollutant levels were found between sexes.

    Pollution reaches the Arctic

    The contamination levels were considered low and below thresholds for harmful health effects. Nevertheless, the researchers emphasize that the findings are important.

    Arctic ecosystems are not closed systems; they receive pollution from human activities far away. With climate change and increasing global chemical use, exposure may change over time, and therefore continuous monitoring is recommended, says researcher and co-author of the study, Sébastien Descamps at the Norwegian Polar Institute.

    The study provides important insight into how man-made substances spread to even the most remote ecosystems. The puffin thus becomes not only a symbol of the Arctic but also a sentinel of our global impact.

    Read the article:

    Atlantic puffins on Spitsbergen. Photo © Sébastien Descamps
    Spitsbergen is the northernmost known breeding ground for Atlantic puffins, and the population there is genetically distinct form other puffin populations.
    Photo © Sébastien Descamps
    Atlantic puffin with fish. Photo © Sébastien Descamps
    Atlantic puffins are exposed to environmental toxins through their diet, which consists mainly of fish.
    Photo © Sébastien Descamps

    Contact person: Sébastien Descamps, Norwegian Polar Institute

  • Menneskeskapte kjemikalier funnet i lundefugl på Svalbard

    Menneskeskapte kjemikalier funnet i lundefugl på Svalbard

    En studie har for første gang dokumentert spor av menneskeskapte kjemikalier i lundefugl (Fratercula arctica) så langt nord som Svalbard. Funnene viser at selv i Arktis, langt fra industrielle utslippskilder, når forurensning frem til dyrelivet.

    Giftstoffer med lang nedbrytningstid

    Lundefuglen er en ikonisk sjøfugl og en viktig indikatorart for miljøtilstanden i nordområdene. Forskere fra en rekke institutter i Tromsø ønsket å undersøke om disse fuglene, som lever i et tilsynelatende uberørt miljø, likevel bærer med seg spor av langtransporterte miljøgifter. Studien fokuserte på tre grupper stoffer: organoklorpesticider (OCP), polyklorerte bifenyler (PCB) og per- og polyfluoralkylstoffer (PFAS) – sistnevnte kjent som «evighetskjemikalier» fordi de brytes svært langsomt ned i naturen.

    Urovekkende, men ikke uventede funn

    Resultatene var tydelige: alle stoffene det ble undersøkt for ble påvist i lundefuglene. Nivåene av OCP og PCB var lavere enn hos lundefugl i mer sørlige kolonier, mens PFAS ble dokumentert for første gang i denne arten i Arktis. Sammenlignet med andre arter i området var nivåene hos lundefugl omtrent på linje med lomvi (Uria lomvia) og alkekonge (Alle alle), men betydelig lavere enn hos polarmåke (Larus hyperboreus) og krykkje (Rissa tridactyla). Det ble heller ikke funnet forskjeller i nivå av miljøgifter mellom kjønnene.

    Gift dumpes i Arktis

    Foreløpig vurderes nivåene som lave og under terskelverdiene for helseskadelige effekter. Likevel understreker forskerne at funnene er viktige.

    – Arktis er ikke et lukket system, men mottar forurensning fra menneskelig aktivitet langt unna. Med klimaendringer og økende global kjemikaliebruk kan eksponeringen endre seg over tid, og derfor anbefales kontinuerlig overvåkning, sier forsker og medforfatter bak studien, Sébastien Descamps ved Norsk Polarinstitutt.

    Studien gir et viktig innblikk i hvordan menneskeskapte stoffer sprer seg til selv de mest avsidesliggende økosystemene. Lundefuglen blir dermed ikke bare et symbol på Arktis, men også en varsler om vår globale påvirkning.

    Read the article:

    Lunder på Svalbard. Foto © Sébastien Descamps
    Svalbard er det nordligste kjente hekkeområdet for lunde, og bestanden på øygruppa skiller seg genetisk fra andre lundebestander.
    Foto © Sébastien Descamps
    Lunde med fisk. Foto © Sébastien Descamps
    Lundefuglene får i seg miljøgifter gjennom dietten, som hovedsakelig består av fisk.
    Foto © Sébastien Descamps

    Kontaktperson: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt

  • Environmental stress affects all kittiwakes – but not to the same degree

    Environmental stress affects all kittiwakes – but not to the same degree

    A new long-term study of breeding black-legged kittiwakes (Rissa tridactyla) in the Arctic has examined how individual personality types relate to stress. The research reveals how personality, stress levels and fluctuations in the marine environment affect both breeding success and survival in this vulnerable seabird species.

    Different “personalities” in birds

    Personality plays a role in how animals handle stress. The more active and risk-taking birds – referred to here as “bold” – are predicted to be more tolerant of disturbances and prioritize reproduction, whereas “shy” individuals are predicted to be more cautious and sensitive to environmental disturbances, placing greater emphasis on their own survival. The researchers behind the study we’re presenting here followed the kittiwake colony at Grumantbyen on Svalbard, a site with around 20–40 breeding pairs, examining links between personality, stress levels, environmental change and important demographic variables.

    A long-term study in an Arctic colony

    Over eight years, they collected feathers that had grown on the kittiwakes during three different phases of the annual cycle – before, during and after breeding – to measure the birds’ individual levels of fCORT – a stress marker that provides a measure of the cumulative stress a bird has experienced during the period in which its feathers grew. They also conducted standardized tests to assess each bird’s degree of boldness/shyness.

    At the same time, environmental variables were examined to understand how external factors such as food availability influenced stress responses. Two key factors were considered: the Atlantic Water Inflow (AWI) and the subpolar gyre index – both indicators of the productivity and stability of the marine environment.

    Personality influences when stress occurs

    The study revealed that the relationship between personality and stress varies strongly with the seasonal demands placed on the birds. For instance, fCORT levels indicated that bold birds were less stressed during and immediately after breeding than shy birds.

    – Environmental conditions also proved to play a decisive role, says Sébastien Descamps, who is one of the researchers behind the study.

    Years with low AWI – which means lower marine productivity – resulted in higher stress levels during the breeding period. And when stress levels increased during breeding, chick survival dropped noticeably. This shows that unfavourable conditions in the ocean directly affect the birds’ breeding success.

    A key finding was that even though bold and shy individuals experienced stress at different times, personality type did not influence the overall relationship between stress and body condition. Environmentally induced stress had negative effects regardless of personality. The harmful consequences of stress thus appear to be universal, even though bold and shy individuals might be affected via different pathways.

    The entire population suffers under difficult environmental conditions

    The study shows that individual kittiwakes experience environmental stress at different times and to varying degrees depending on personality, but that the consequences – poorer breeding success and reduced survival – affect all individuals. In a rapidly changing Arctic, where food availability and ocean conditions fluctuate more than before, such insights are crucial for seabird management and conservation.

    Read the article:

    A fieldworker checks the contents of a black-legged kittiwake's nest. Photo © Sébastien Descamps
    A fieldworker checks the contents of a black-legged kittiwake nest in Grumantbyen on Svalbard using a mirror on a stick.
    Photo © Sébastien Descamps
    Breeding black-legged kittiwakes in Grumantbyen, Svalbard. Photo © Sébastien Descamps
    Between 20 and 40 pairs of black-legged kittiwakes nest annually in the abandoned stone building at Grumantbyen in Isfjorden, Svalbard.
    Photo © Sébastien Descamps

    Contact person: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt

  • Miljøstress rammer alle krykkjer – men ikke likt

    Miljøstress rammer alle krykkjer – men ikke likt

    En ny langtidsstudie av hekkende krykkjer (Rissa tridactyla) i Arktis har undersøkt hvordan individers personlighetstyper henger sammen med stress. Forskningen avdekker hvordan personlighet, stressnivå og havmiljøets svingninger påvirker både hekkesuksess og overlevelse hos denne sårbare sjøfuglarten.

    Ulike «personligheter» hos fugler

    Personlighet har betydning for hvordan dyr håndterer stress. De mer aktive og risikotakende fuglene – her omtalt som «dristige» – forventes å ha større tolerante for forstyrrelser og å prioritere reproduksjon, mens «fryktsomme» individer er forventet å være mer forsiktige og sensitive for miljømessige forandringer, samt å legge større vekt på egen overlevelse. Forskerne bak studien vi presenterer her fulgte krykkjekolonien ved Grumantbyen på Svalbard, et sted med rundt 20–40 hekkende par, for å undersøke sammenhengene mellom personlighet, stressnivå, miljømessige endringer og viktige demografiske parametre.

    Langtidsstudie i et arktisk kolonimiljø

    Gjennom åtte år samlet de inn fjær som hadde vokst ut på krykkjene gjennom tre ulike faser av årssyklusen – før, under og etter hekkesesongen – for å måle fuglenes individuelle nivåer av fCORT – en stressmarkør som gir et mål på den samlede stressbelastningen en fugl har opplevd i løpet av fjærenes vekstperiode. De gjennomførte også standardiserte tester for å måle graden av dristighet og fryktsomhet hos hver fugl.

    Samtidig ble miljøvariabler undersøkt for å forstå hvordan ytre forhold som mattilgang påvirket stressresponsen. To nøkkelfaktorer ble inkludert i analysene: atlantisk vanninnstrømning (AWI) og «subpolar gyre»-indeksen – begge indikatorer på havmiljøets produktivitet og stabilitet.

    Personlighet påvirker tidspunkt for stressbelastningen

    Studien avdekket at forholdet mellom personlighet og stress varierer kraftig med årstidens skiftende krav. For eksempel indikerte fCORT-nivåene at dristige fugler var mindre stresset under og rett etter hekkesesongen enn fryktsomme individer.

    Miljøforholdene viste seg også å spille en avgjørende rolle, forteller Sébastien Descamps, som er en av forskerne bak studien.

    I år med lav atlantisk vanninnstrømning – som gir lavere marin produktivitet – hadde krykkjene høyere stressnivåer i hekkeperioden. Og når stressnivåene i hekketiden steg, falt ungeoverlevelsen tydelig. Dette viser at ugunstige forhold i havet direkte påvirker fuglenes hekkesuksess.

    Et sentralt funn var at selv om dristige og fryktsomme individer opplevde stress til ulike tider, påvirket ikke personlighetstypen selve sammenhengen mellom stress og kroppskondisjon. Miljøutløst stress hadde negative effekter uansett hvilken personlighet fuglene hadde. Det ser altså ut til at stressets skadelige konsekvenser er universelle, selv om veiene dit kan være forskjellige for dristige og fryktsomme individer.

    Hele bestanden lider under vanskelige miljøforhold

    Studien viser at krykkjer opplever miljøstress på forskjellige tidspunkter og i ulik grad avhengig av personlighet, men at konsekvensene – dårligere hekkesuksess og redusert overlevelse – rammer alle individene. I et Arktis som endrer seg raskt, der mattilgang og havforhold varierer mer enn tidligere, kan slike innsikter være avgjørende for forvaltningen av sjøfugl.

    Les hele artikkelen:

    En feltarbeider undersøker et krykkjereir. Foto © Sébastien Descamps
    En feltarbeider undersøker innholdet i et krykkjereir i Grumantbyen på Svalbard ved hjelp av et speil.
    Foto © Sébastien Descamps
    Hekkende krykkjer i Grumantbyen, Svalbard. Foto © Sébastien Descamps
    Mellom 20 og 40 par krykkjer hekker årlig i den forlatte murbygningen i Grumantbyen ved Isfjorden på Svalbard.
    Foto © Sébastien Descamps

    Kontaktperson: Sébastien Descamps, Norsk Polarinstitutt

  • Genetiske spor avslører hvordan lunden har tilpasset seg livet i nord

    Genetiske spor avslører hvordan lunden har tilpasset seg livet i nord

    En studie publisert i Genome Biology and Evolution viser at ulike typer genetiske variasjoner kan gi komplementær informasjon om hvordan lunden har tilpasset seg forskjellige miljøer. Ved å analysere tre typer genetiske forskjeller i arvestoffet fant forskerne at de belyser ulike sider av artens evolusjonære historie.

    Sammenlignet to underarter

    Lunden (Fratercula arctica) hekker både i boreale områder og langt nord i Arktis. To av underartene – F. a. arctica og F. a. naumanni – skiller seg tydelig fra hverandre både i utseende og genetikk. Den arktiske underarten er blant annet større, noe som kan være en tilpasning til kaldere miljøer.

    Arktiske økosystemer er i rask endring, og økt kunnskap om hvordan arter er genetisk tilpasset ulike miljøforhold er viktig for å forstå hvordan de kan reagere på klimaendringer. Tidligere genetiske studier av lunde har i stor grad fokusert på én type genetisk variasjon – enkeltnukleotidpolymorfismer (SNP). I den nye studien ønsket forskerne også å undersøke to andre typer genetiske variasjoner: strukturelle varianter (SV) og korte tandemrepetisjoner (STR).

    Omfattende genomdata

    Forskerne analyserte helgenomsekvenser fra 18 lunder – seks individer fra hver av SEAPOPs nøkkellokaliteter på Røst, Bjørnøya og Spitsbergen. Disse representerer både boreale og høyarktiske bestander.

    De tre typene av genetisk variasjon ble analysert med ulike bioinformatiske metoder. SNPs ble undersøkt med statistiske metoder som kan identifisere områder i genomet som viser tegn til naturlig seleksjon. Strukturelle varianter – større endringer i DNA, som innsettinger eller slettinger – ble kartlagt ved hjelp av flere analyseverktøy. STRs, som består av korte DNA-sekvenser gjentatt mange ganger, ble analysert fordi de ofte varierer raskt og kan gi informasjon om nyere evolusjonære prosesser.

    Forskerne identifiserte deretter genomregioner som skilte seg tydelig mellom bestandene, og koblet disse til kjente gener for å undersøke hvilke biologiske egenskaper de kan påvirke.

    Genetiske variasjoner utfyller hverandre

    Analysene viste at de fleste genene som ble identifisert som kandidater for tilpasning, bare dukket opp i én av varianttypene. Dette tyder på at de ulike genetiske variasjonene fanger opp ulike biologiske signaler.

    Flere av genene er knyttet til egenskaper som kroppsstørrelse, skjelettutvikling, energilagring og sansefunksjoner – egenskaper som kan være viktige for å leve i miljøer med store forskjeller i temperatur, lysforhold og mattilgang.

    Veileder for fremtidige studier

    Studien viser at ulike typer genetiske variasjoner gir forskjellige, men komplementære perspektiver på hvordan arter utvikler seg og tilpasser seg miljøet. Ved å kombinere analyser av SNP, strukturelle varianter og STR får forskerne et mer helhetlig bilde av evolusjonære prosesser.

    Resultatene kan også bidra til å identifisere såkalte evolusjonært betydningsfulle enheter – bestander som er genetisk særpregede og derfor kan være viktige å prioritere i bevaringsarbeid.

    Samtidig peker studien på et mer generelt poeng: For å forstå hvordan arter tilpasser seg et miljø i rask endring, kan det være nødvendig å undersøke flere typer genetisk variasjon i stedet for å fokusere på bare én.

    Les hele artikkelen:

    Lunde på klippekant. Foto © Hallvard Strøm
    Lunder som hekker på Bjørnøya er av underarten Fratercula arctica arctica, som er noe større enn sin slektning på fastlandet, F. a. neumannii.
    Foto © Hallvard Strøm
    Blodprøve av lunde. Foto © Tycho Anker-Nilssen
    DNA-materialet som ble brukt i studien kom fra blodprøver av 18 lunder på tre ulike lokaliteter.
    Foto © Tycho Anker-Nilssen

    Kontaktperson: Tycho Anker-Nilssen, Norsk institutt for naturforskning